Oh Joy

"Ploy is a finely tuned, mature piece of filmmaking that discusses adult themes with honesty and amused attention to the tiny details that define the shifting phases of a marriage.

A film that is engineered with exhilarating precision. Its dreamy feel and rhythm which delightfully hopscotches from dream to life to nightmare and back (there's a lovely musical interlude that concludes the hotel-bound hallucination), keeps the relaxed pace bearable, if not totally engrossing."

Det er over en måned siden jeg så den og jeg husker fortsatt hver eneste scene. Ingen skildrer stillhet vakrere og hele filmen er et eneste evigvarende fotografi. Gå på kino, lei den, se den.

Autumn marks the transition from summer into winter og jeg tar frem høye halser. Det finnes ingenting bedre enn høye halser når det begynner å bli kaldt og jeg ikke vil ha halsbetennelse, og det er fintfintfint. Besøk Vero Moda og titt på fine kjoler med høye halser.

Oi oi oi, H&M slår til igjen og jeg er forelsket. Brr, jeg fryser bare ved tanken på å ikke ha denne kåpen i vinter. I tillegg til at den er verdens vakreste kåpe så er den også laget av resirkulert ull. Et miljøvennlig mirakel, kan det bli bedre? Til en slik kåpe må man ha fine dressbukser selvsagt, og H&M skuffer ikke der heller.

Julenisse, julenisse, where are you?

Jeg har tatt tog. Langt om lenge. Det gikk 12 timer før jeg kunne dytte bagasjen min inn i noen andre sine hender og sette meg i en bil som ikke myldret av fremmede med kunstverk pakket inn i laken, tjue skisko bundet sammen og bøker det står Norway på.

Nå skal Mira pakke de slitne føttene inn i en myk dyne og sove helt til... hun våkner. Natta verden, it was nice seeing you once again.

6.37.

Jeg har ikke vært så tidlig oppe på veldig lenge. Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg var oppe før åtte, ni, ti. Jeg har forelsket meg i å sove og bruker altfor mye av min tid til å vise min kjærlighet. Kanskje jeg burde stå opp på dette tidspunktet mer, bruke tiden min.

Jeg skal på toget, bli borte i seks dager. Det er like vanskelig å dra fra min bedre halvdel nå som for to år siden, det blir muligens bare verre. Vi deler hjerte og jeg har blitt avhengig (jeg klager ikke, for det er egentlig ganske så fint å ha det slik).

Nå har vi ikke lenger besøk av Jenny, det var koselig så lenge det varte.

Leiligheten er lei av å ha oss her. Jeg er lei av å være i leiligheten. Den er så liten og mørk nå som vi har kledd veggene med flyttekasser og gulvet med søppelposer. Jeg vil bare rulle sammen teppene, pakke ned glassene og selge oppvaskmaskinen. Snart, snart, snart.

Og her er jeg, på Hurtigrutekaien i Bergen, ventende på Karl sin søster Jenny.

Hva er det med fasinasjonen for Hurtigruta? Jeg liker at den kan transportere meg behagelig hjem i grei tid. Nei, vent litt, det er overhodet ikke behagelig. Jeg ruller rundt i sengen med hodet nedover og lurer på om båten er oppned eller ligger på siden som en strandet hval, men jeg kan ikke se ut, for det er jo selvsagt ikke vindu i min lugar som bare koster 1200 kroner per stk. Dessuten går ikke båtene i grei fart det går ulidelig sakte og jeg teller sekunder mens jeg står i kantinen og lurer på om God Morgen-yoghurten er verdt 25 kroner. Amerikanere derimot, tyskere derimot, dansker derimot, elsker Hurtigruta. Fjellfarget norsk natur, vind i puddellokkene, sightseeing i hvite sneakers. Oh joy.

Men Jenny kom fram med Hurtigruta, og det er bra.